Blomsterfrøene

Jeg bærer på en pose med blomsterfrø. Rusler gjennom skoger, forbi vann, over åssider og langstrakte jorder. Stille spør jeg Deg: «Far, hvor skal de plantes? I hvilken jord kan de vokse? Hvor vil de trives? Hvor vil disse blomstene, som ennå ikke har sett dagens lys, få strekke seg fritt og uhindret mot solen, trekke til seg næring, utfolde seg til felles glede?» 

Så mange steder jeg ser, blir frø som sås trampet ned, overskygget av vekster, større og sterkere enn de selv. Vekster som suger til seg all næringen, brøyter seg fram.

Andre steder blir de ikke vannet, ikke sett. I forsømmelsen visner de og dør. «Så, hvor Far, hvor kan jeg plante disse frøene?» Disse små frøene, men som i hvert eneste ett bærer i seg et potensiale fra Deg: 

Skjønnhet
Liv
Og kraft

Med ett kjenner jeg Din hånd varsomt på skulderen. Du stanser meg. Her blir jeg stående stille. Forundret ser jeg meg omkring. For her er ingen vakker eng. Ingen frodig, velstelt hage. Ingen syngende fugler. Ingen friske fossefall. 

Jeg betrakter langsomt det rufsete, kjølige landskapet. Hutrer og trekker jakken tettere om meg. Hvisker et stille: 

«Herre, har jeg virkelig hørt Deg rett?» 

Men nettopp her, hvor jeg aldri skulle tro at liv kunne vokse, kjenner jeg Din Hellige Ånd tale mykt og kjærlig til mitt hjerte: 

«Her, Mitt barn, skal du åpne dine hender. Her skal du la frøene fly. Her skal du se at Jeg skal virke. Forvandle død til liv.» 

Så jeg åpner mine frosne hender. Rekker dem ut mot Deg. Som en myk vind blåser Du frøene av sted. 

Målløs står jeg tilbake, hvisker:

«Herre, kan det virkelig vokse noe her?»