Som leire i pottemakerens hånd

Jeg er som en leireklump. En ruglete formløs leireklump på en dreieskive. Og jeg spinner. Rundt og rundt. Det går fort og stadig er jeg rundt en sving. Ingen slakke strekninger. Bare rundt og rundt. Hadde det ikke vært for disse sterke hendene hadde jeg falt av for lenge siden. Men de holder meg. I et kjærlig fast og bestemt grep. Innimellom føler jeg at nå bærer det utfor. Nå faller jeg hardt og stygt. Men hendene fanger meg inn og strammer seg rundt meg. Og jeg blir værende her oppe på dreieskiven. 

Noen ganger jobber de langsomt og kjærlig med meg og jeg puster ut og gråter av takknemlighet og glede. Fordi ting slipper tak og jeg liksom strekkes ut og blir fri. Andre ganger strammer hendene seg så sterkt rundt meg at jeg føler meg fullstendig skviset. Jeg blir svimmel, ting presser på innenifra og jeg føler jeg må kaste opp. Føler meg som en klut som blir vridd opp hardt og lenge for å skvise ut hver dråpe. Jeg gråter og protesterer, men greier ikke stå imot. For disse hendene tilhører ikke hvem som helst. De er sterke. Råsterke. Ingen kan stå seg imot dem. 

Så her er jeg, da. Midt på dreieskiven. Mellom de to sterkeste hender som finnes. Verden spinner og jeg skvises. 

Og her innser jeg at jeg blir formet. Jeg vet ikke til hva eller hvem. Men jeg hører Han er en glimrende kunstner. Han som eier disse hendene. Dreieskiven. Og meg. Så jeg tenker stille med meg selv at jeg ikke har mye annet valg enn å tro og håpe at Han vet hva Han gjør med meg her jeg svirrer rundt. For selv har jeg ikke peiling. Jeg bare snurrer. Ting gir slipp. Ting blir borte. Ting forandres og ting gjør vondt. Men én ting ser jeg i alle fall: Det er Han som har kontrollen. Selv har jeg ikke snøring. Og det er muligens et fremskritt….!?