Når Gud sier: «Min elskede, gi slipp!»

Her om dagen leste jeg om den gangen Lot og familien måtte forlate Sodoma, fordi Herren skulle utslette byen. 

Det begynte med at Lot møtte to av Guds engler i byporten. Og allerede her er det noe interessant å merke seg. Byporten var nemlig et viktig sted. Her foregikk for eksempel forretninger, offentlige affærer, rettstvister og forhandlinger. Ordspråkene 1,21 sier til og med at visdommen ble ropt ut høyt fra byporten, for å nå byens befolkning. De som satt i porten, hadde altså en viktig posisjon og stilling i byen, de hadde makt og innflytelse, og Lot var en av dem. 

Englene overnattet hos Lot og familien den natten, og dagen etter nødet de Lot til å ta med seg kona og døtrene sine, og skynde seg ut av byen. Gud skulle ødelegge den, og det hastet å komme seg vekk! 

Da står det bemerkelsesverdige: Lot nøler.

Han nøler til og med så mye at han ikke er i stand til å lede an sin egen familie for å føre dem ut i sikkerhet. I stedet må englene ta både Lot, kona, og døtrene i hendene og lede dem ut.  

Hvorfor nøler Lot? 

Hva i all verden er det han tenker på? 

Her står to engler foran han og forteller ham at byen skal utslettes hvert øyeblikk. I morgen vil det ikke være noe mer Sodoma. Det er ingenting mer der for Lot å hente. Vil han berge livet til seg selv og familien, må han løpe. Nå!

Men Lot nøler.

Plutselig falt blikket mitt på en liten kommentar i studiebibelen min. Der sto det at kanskje Lot nølte på grunn av posisjonen han hadde i byporten. 

Det fanget min nysgjerrighet. 

For det hadde jo ikke vært så rart. Ikke bare var Lot kanskje glad i byen sin (tross dens elendige rykte), huset sitt, vennene sine, og følte seg hjemme der. Han hadde i tillegg en viktig posisjon i denne byen. Han var «en av dem». En av «dem» som satt i selveste byporten. Han hadde en stilling. Innflytelse. Folk lyttet til ham. Så opp til ham. Kanskje kom folk til ham for råd. Posisjonen fikk han kanskje til å føle seg verdifull, verdsatt, sett, og ønsket? 

Og nå skulle han liksom bare snu ryggen til det hele – og flykte!?!  

Hvis denne teorien stemmer, tror jeg Lot er i godt selskap. For kan vi ikke kjenne oss igjen? 

Kanskje har vi også en jobb, en rolle, et verv, eller et ansvar, der vi føler oss litt som Lot i byporten: 
På dette stedet føler vi oss kanskje betydningsfulle og verdsatt? 
Kanskje har vi en posisjon som gir oss innflytelse, folk respekterer oss, og lytter når vi snakker? Kanskje har vi fått et navn og folk ser opp til oss? 
Kanskje har vi dessuten sittet i denne «byporten» så lenge at vi mestrer rollen så godt at vi kunne gjort den i søvne, hvilket skaper trygghet, forutsigbarhet og stabilitet. Vi føler oss rett og slett hjemme. 

Men så en dag kommer kanskje Gud og sier med sin kjærlige stemme: 

«Barnet mitt, nå er det på tide å gi slipp. Jeg vil føre deg ut herfra. Se, Jeg har noe nytt for deg nå.» 

Gjør vi ikke da litt som Lot? Nøler!? 

Kjenner vi ikke kampen inni oss? «Men Gud, du kan da ikke mene jeg skal forlate alt dette? Vil Du virkelig at jeg skal gi slipp på dette som har betydd så mye for meg, og som har vært så bra?» 
Vi klarer ikke løsrive blikket vårt fra denne trygge «havnen», hvor vi har befunnet oss i kanskje lang tid. I fortvilelse roper vi: «Men Gud! Det er jo her jeg har min identitet! Min trygghet! Hvem er jeg uten dette?» 

Men Gud lar seg ikke rokke. Han står på sitt. Fordi Han selvfølgelig vet best. Tålmodig fortsetter Han å kalle på oss: «Kom, Min elskede. Gi slipp nå. La meg føre deg ut og videre. Din framtid er ikke lenger her, men der fremme.» 

I Lots tilfelle var jo sitasjonen ekstrem. Byen skulle faktisk utslettes. Det gjaldt liv og død. I vårt tilfelle er situasjonen neppe så alvorlig. Men fellesnevneren er at når Gud taler til hjertet vårt og sier: «Gi slipp, Mitt barn», er det best å gjøre som Han sier. 

For, akkurat som Sodoma ikke ville ha mer å tilby Lot, vil det heller ikke være noen framtid for oss på dette stedet som Gud ber oss forlate. Fordi Gud ser at tiden er inne. Det er på tide å gi slipp. Ta hånden Hans og la Ham lede oss videre. Og når Gud har noe nytt for oss, vet vi at det er godt. Hans ord sier jo ettertrykkelig i Jeremia 29,11: 

«For Jeg vet hvilke tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Tanker til fred, og ikke til noe vondt. Jeg vil gi dere håp og framtid.» 

Vi trenger altså ikke nøle. Vi kan vende oss til Jesus, ta imot Hans utstrakte hånd, og gi vårt ja. 
Vi kan gi slipp, og følge Vår Elskede videre. 

Foto: Unsplash