Guds ord gir oss styrke til å våge

For mange år siden fikk jeg akutt flyskrekk. Ja, jeg sier akutt, for det skjedde helt plutselig, på grunn av én enkelt dramatisk hendelse i lufta. Etter det ble det utenkelig å fly. Jeg, som før hadde bodd i Australia, og fløyet jorden rundt med glede, ble livredd bare ved tanken på å fly. Utrolig kjipt! Det var som om hele verden skrumpet inn, og jeg tenkte med tungt hjerte på at jeg nok aldri ville få se Australia igjen. Sånn er frykten. Den begrenser vår verden og gjør at vi føler oss fanget.  

Men Gud satte meg fri. Det skjedde ganske uventet. Etter mange år, der jeg ikke hadde turt å fly, ble jeg og mannen min invitert til Hellas av foreldrene hans. Før jeg rakk å takke nei på grunn av flyskrekken, sa Gud til meg:  

«Nå er det tid for å fly igjen.»

Dette lille ordet gjorde noe med meg. Det var som om det pustet styrke og mot inn i hjertet mitt. En styrke og et mot som gjorde at jeg våget! Jeg fikk tillit til at flyreisen ville gå bra, simpelthen fordi Gud hadde sagt at tiden var inne. Og da jeg og mannen min, Pål André, bestille flybillettene, boblet faktisk gleden på innsiden! 

Nå skal det sies, at jeg ikke var modigere enn at jeg trengte en liten «prøveflytur», før den «store flyturen» til Hellas. Jeg, Pål André, og svigermor, bestilte hver vår tur-retur billett mellom Sandefjord og Bergen. Før vi skulle opp i flyet var jeg så redd at jeg var kvalm. Men – dette lille ordet fra Gud, gjorde at jeg våget det likevel. 

Vel oppe i luften, skjedde underet: Frykten ble brutt! Jeg ble fri!

Resten av flyreisen var ren og skjær glede! Hellas-turen gikk også som en drøm, og siden da har jeg fløyet uten problemer. Alt på grunn av et lite ord fra Herren, som ga meg styrke og mot til å våge!  

I Bibelen leser vi også om mennesker som møtte på frykten i ulike situasjoner. Gideon for eksempel. Han var en israelsk kriger. Likevel var han så redd at da Gud kalte ham til å frelse Israel fra deres fiender, svarte han fortvilet:   

«Å, min Herre, hvordan skal jeg frelse Israel? Sannelig, min slekt er den svakeste i Manasse, og jeg er den ringeste i min fars hus.»(Dommernes bok 6,15)

Men også han fikk hjelp av Guds ord. 

En natt, mens han var sammen med hæren sin, i nærheten av fiendes leir (Midjan), sa nemlig Gud:

«Stå opp og gå ned til leiren, for Jeg har overgitt den i din hånd. Men hvis du frykter for å gå ned, skal du gå ned til leiren sammen med din tjener Pura. Du skal høre etter hva de sier. Da skal du bli styrket så du våger å gå ned mot leiren.» (Dommernes bok 7,9-11) (Min uthevelse) 

Gud ville altså bruke et ord for å gi Gideon den styrken han trengte for å gjøre det Gud kalte ham til. 

Sammen listet Gideon og Pura seg til utposten av Midjans leir i nattemørket. Jeg ser for meg hvordan de gjemte seg bak noen busker, mens de lyttet oppmerksomt til en samtale mellom to Midjanittiske soldater. Den ene fortalte om en drøm han hadde hatt, hvorpå den andre straks tolket den og sa: 

«Dette kan ikke være noe annet enn Gideons sverd, han som er Joasjs sønn, en mann fra Israel! Gud har overgitt Midjan og hele leiren i hans hånd.» (Dommernes bok 7,14)

BAM! Der kom ordet! Herrens eget ord, åpenbart i en drøm. 

Ord som ga han visshet om at Gud ville gi ham seier over deres fiender. 

Ord som fylte hjertet hans med styrke og mot.

Ord som ga ham styrke til å våge å gjøre det Gud kalte ham til. 

Besluttsomt samlet han troppene sine, gikk til krig mot Midjan, og vant seier – akkurat som Gud hadde lovet. (Og det på tross av at Gideons hær var latterlig mye mindre enn Midjans!) 

Hva gjorde forskjellen? 

Et enkelt ord fra Gud! 

Et ord fra Guds egen munn, med evnen til å gi et lite menneskehjerte styrke og mot til å VÅGE! 

Jeg vet ikke hvordan du har det, men selv møter jeg stadig på frykten når Gud kaller meg til å gjøre noe. Selv om det ofte er helt små ting han ber meg om. Det kan for eksempel være ting som å kjøpe en blomst til den nyinnflyttede naboen (for hva vil de tenke om meg, og hva skal jeg si, jeg kjenner dem jo ikke), eller kjøpe en kaffe til han som står og fryser på gata (for igjen, hva skal jeg si, og tenk om han synes det er rart?)

Men så er det altså noe med dette lille ordet fra Gud, som gjør at jeg plutselig hopper i det – selv om jeg egentlig ikke tør!

Plutselig står jeg på trappa til naboen med blomster, og føler meg fortsatt både skjelven og rar, men så blir de glade og vi får en hyggelig prat.

Eller jeg kjøper den kaffen til ham på hjørnet, og føler meg fremdeles litt dum der jeg rekker den ut mot ham, men så lyser han opp i et smil, og det blir starten på en nydelig samtale. 

Fordi – Jesus visste jo at dette ville bli bra! Det han leder oss til fører til gode ting.

Samtidig vet han at frykten ofte ligger på lur for å hindre oss, og at vi trenger hans ord.

Himmelske ord som gir vårt lille, og iblant fryktsomme hjerte, styrke til å våge.