«Nei takk, Gud, jeg har det fint her jeg!»

Vi er i Torrevieja, Spania. Mannen min og jeg har fått låne leiligheten til hans onkel og tante, som ligger i et koselig nabolag i utkanten av byen. Etter en periode med mye hard jobbing, og noen helseutfordringer, er dette en sann velsignelse. 

Ettersom vi er midt i april, er været foreløpig litt lunefullt, og den første dagen holder vi på å blåse bort når vi forsøker oss på en tur langs byens strandpromenade. Men dag nummer to er fantastisk. Vi våkner til strålende sol fra skyfri himmel, og er ikke sene om å rigge oss til på en av leilighetens flere verandaer. 

Jeg har nettopp smurt meg inn med solfaktor 30, laget meg et lite bord til kaffekoppen og mine mange bøker, og sitter med øynene lukket og nyter lyden av fuglekvitter og solen som varmer i ansiktet, da mannen min plutselig roper på meg. Jeg åpner øynene og kikker forvirret rundt meg etter stemmen hans. Så kikker jeg opp, og få øye på hodet hans, som stikker fram over kanten på taket. Han smiler fra øre til øre og sier ivrig: «Kom opp hit på takterrassen! Her er det enda finere!» 

En smule doven, etter en god stund sittende i solen i den gode solstolen (og generelt i overkant sliten etter den siste tidens strabaser), kjenner jeg hvordan kroppen min stritter imot forslaget. Jeg kikker rundt meg på det fine lille «bordet» jeg har laget meg, med bøker som venter på å ta meg med inn i spennende fortellinger, den gode kaffen, og tenker på hvor godt jeg sitter akkurat her i solstolen. Tanken på å skulle reise meg fra dette komfortable lille «redet», samle tingene mine, og gå opp den noe faretruende bratte smale vindeltrappen, for å se takterrassen, frister ikke i det hele tatt. (For jeg er jo slett ikke overbevist om at det virkelig er finere der oppe). 

Så jeg smiler tilbake til han, og svarer: «Nei takk, jeg har det fint her jeg!» 

Etter en stund, blir jeg overraskende nok, overvunnet av nysgjerrigheten. Jeg må opp den smale trappen likevel, for å ta en titt. Tenk om det virkelig er finere der oppe, har jeg begynt å lure. Med en aldri så liten kraftanstrengelse kommer jeg meg opp av den deilige tilbakelente solstolen, og går opp trappen. Der oppe på taket blir all tvil feid til side. Gjett om det er finere her oppe!  

Foran meg utbrer det seg en romslig takterrasse, med utsikt over hele nabolaget. Ja, fra den ene siden kan jeg til og med se helt ned til det blågrønne havet som ligger og glitrer i horisonten. Det blåser dessuten en deilig frisk bris her oppe, som avkjøler kroppen akkurat nok til at den stekende solen ikke blir for påtrengende. Sist, men ikke minst står det to solsenger her, som bare venter på at du skal strekke deg ut og nyte tilværelsen. 

Jeg må le. Både fordi det er ganske komisk at jeg holdt på å gå glipp av alt dette, bare fordi jeg var så komfortabel der jeg var, og fordi situasjonen beskriver så treffende hvordan det samme scenarioet ofte skjer i mitt liv med Herren. 

For hvor mange ganger er det ikke Jesus som står der, og titter ned på meg med et kjærlig og ivrig smil, og sier oppmuntrende: «Kom, jenta Mi! Bli med Meg hit! Her har Jeg noe nytt og enda bedre for deg!» 

Men så kikker jeg altså opp på Ham med et forvirret blikk, og tenker at jeg sitter da så komfortabelt der jeg sitter i min lille «solstol», og dessuten har jeg laget meg et «fint lite bord av en krakk», og har til og med mine «spennende bøker tett ved min side», så hvorfor forlate dette? Ikke minst innebærer det jo å gå opp den litt bratte «vindeltrappa», og det høres ut som litt stress akkurat nå. Så jeg smiler tilbake og svarer: «Nei takk, Gud, jeg har det fint her jeg!»  

Og lite aner jeg hva jeg går glipp av! 

For når jeg etter en stund blir nysgjerrig nok, (eventuelt moden nok for forandring), reiser jeg meg og «går opp trappen til taket» likevel. Og der oppe får jeg se at Han hadde rett hele tiden. For der oppe, venter dette nye og bedre Han hadde planlagt for meg hele tiden: 

Vidstrakt landskap og fritt rom.  

Større og bedre utsikt. 

Nye horisonter.

En ny frisk vind.  

Mer lys og åpenbaring. 

Og en tilværelse som gi enda større glede, takknemlighet og tilfredsstillelse.  

Så, hva var det vi somlet med egentlig?