Guds idé, eller bare en god idé? 

Det er en nydelig og varm sommerdag i begynnelsen av juni. Jeg sitter med kaffekoppen min på terrassen og leser, mens småfuglene kaster seg ivrig over de nye maisballene jeg nettopp har hengt opp i morelltreet vårt. Blikket mitt faller på noen linjer som med ett blir både levende og gjenkjennelige for meg:  

«Mens David bodde i huset sitt skjedde det at David sa til profeten Natan: «Se, jeg bor i et hus av sedertre, mens Herrens paktsark står under en teltduk.» Da sa Natan til David: «Gjør alt det som ligger deg på hjertet, for Gud er med deg.» 

Men den samme natten skjedde det at Guds Ord kom til Natan, og Han sa: «Gå og si til Min tjener David: Så sier Herren: Du skal ikke bygge et hus for Meg der Jeg kan bo. For Jeg har ikke bodd i noe hus siden den dagen Jeg førte Israel opp og helt til i dag, men Jeg har flyttet omkring i et telt og i tabernakelet. Hvor jeg flyttet rundt i hele Israel har Jeg da noen gang talt et ord til noen av Israels dommere, dem Jeg befalte å være hyrder for Mitt folk, og sagt: Hvorfor har dere ikke bygd et hus av sedertre til Meg?»                                                                                  (1.Krønikerbok 17,1-6) 

Jeg ser for meg settingen. At kong David, mannen som ble kalt «en mann etter Guds hjerte», sitter og ser seg rundt i det staselige huset sitt, laget av sedertre. Kanskje har han en fridag, med litt tid til refleksjon og ettertanke, Gud vet. I hvert fall slår det ham at det er da virkelig for galt at han skal bo i et slikt flott hus av sedertre, mens paktsarken til den Allmektige Gud står under en beskjeden og stusselig teltduk! Han bestemmer seg for å gjøre noe med situasjonen sporenstreks; Han skal bygge et hus for Herren. 

David forteller straks profeten Natan om ideen, og Natan lar seg umiddelbart begeistre. Han oppfordrer David til å gjøre alt det som ligger ham på hjertet, for Gud er med ham. 

Glippen for både kong David og profeten Natan er bare det, at ingen av dem spør Herren hva Han vil!

Kanskje er de altfor begeistret og ivrige, så de glemmer rett og slett å søke Guds veiledning? 

Eller kanskje er de simpelthen så overbeviste om at dette må være Guds vilje at de synes det er unødvendig å spørre Ham? 

Ikke vet jeg, men i hvert fall går de begge til sengs den kvelden uten å ha søkt Gud i saken. 

Heldigvis griper Gud inn for å korrigere situasjonen før det bærer galt av sted. Midt på natten sier Gud til Natan at han skal si til David at han ikke skal bygge et hus for Ham. Han stiller også et spørsmål som får meg til å trekke på smilebåndet: 

«Hvor jeg flyttet rundt i hele Israel har Jeg da noen gang talt et ord til noen av Israels dommere, dem Jeg befalte å være hyrder for Mitt folk, og sagt: Hvorfor har dere ikke bygd et hus av sedertre til Meg?» 

Det er som om Gud spør Natan: Har Jeg noen gang klaget? 

Svaret er åpenbart nei. 

Aldri har Gud bedt Israels dommere, dem Han har innsatt som hyrder for folket sitt, om å bygge et hus for Ham. Aldri har Han klaget over at paktsarken Hans står under en teltduk, og det til tross for at David bor i et lekkert hus av sedertre. 

Enden på visa er at Natan må gå til David og fortelle ham hva Herren har sagt. (Og budskapet er lenger enn dette, les det gjerne selv.) 

Jeg synes dette historien er et godt eksempel på hvor lett og menneskelig det er å forveksle våre gode ideer med Herrens. 

Davids idé var jo virkelig god, og motivet hans var både rent og rett. Han elsket Gud og ønsket å bygge et hus til glede og ære for Gud. Jeg tror personlig at motivet til David rørte Guds hjerte. Han så jo at Davids ønske sprang ut fra hans kjærlighet til Gud. Saken var bare den at det var ikke denne oppgaven Gud kalte David til å gjøre.  

Det stemte at Gud ville at det skulle bygges et hus for Ham, så sånn sett var Davids tanke helt riktig, men det skulle skje på et senere tidspunkt, og det var Davids sønn, Salomo, som skulle bygge det, ikke David. 

Og heldigvis for David stoppet Gud prosjektet hans før han rakk å kaste bort både tid, krefter og ressurser på å gjøre noe Gud ikke kalte ham til. 

Ellers synes jeg det er interessant at også profeten Natan, altså en som virkelig skulle høre klart fra Gud, også holdt på å gå feil i denne situasjonen. For heller ikke han spurte Gud hva Han ville, men ble så begeistret av Davids idé at han, uten å blunke, oppmuntret David til å gi seg i kast med arbeidet. Med andre ord, alle – selv profeter – kan gjøre feil.

Jeg lener meg tilbake i stolen og må smile. Historien får meg til å tenke på alle de gangene jeg selv har fått gode ideer. Ideer som virker som om de kommer rett fra Himmelen. Kanskje har jeg også delt ideen med noen. Dog ikke en profet (hehe), men en god venn, og jammen har ikke han eller hun også latt seg begeistre av ideen. Ja, i vår iver, kreativitet og glede har vi kanskje til og med videreutviklet ideen så den nå har nådd helt nye høyder, og full av pågangsmot har jeg vært klar til å sette ideen ut i livet. Men så har Jesus – den gode hyrden (!) – stanset prosjektet før jeg har rukket å bruke tid, energi og ressurser på noe Han ikke kalte meg til i utgangspunktet. 

Andre ganger har jeg ikke vært fullt så heldig. Det vil si, Jesus har forsøkt å stoppe meg, men jeg har ikke oppfattet det. I min iver og begeistring, og fordi jeg var så sikker på det var Hans vilje, har jeg bare løpt videre på min vei. I noen tilfeller har disse feiltrinnene ikke fått større konsekvenser enn at jeg har høstet ny lærdom og blitt en erfaring rikere. Andre ganger har det kostet meg dyrt. 

Men i begge tilfeller er konklusjonen den samme: Jeg trenger å lære å spørre Gud, og vente på svaret (!), før jeg gir meg i kast med ideer og ønsker jeg bærer på. (Nå må jeg jo bare legge til at det å høre fra Gud i ulike saker ikke alltid er så lett, i hvert fall synes ikke jeg det, men jeg har slått meg til ro med at det nok er en livslang læreprosess der vi prøver og feiler. Men en ting er i hvert fall sikkert, det er når jeg søker Herren og tilbringer tid med Ham, at Han som regel taler og jeg får en opplevelse av hva jeg skal eller ikke skal gjøre.)

For hvis ideen, hvor god den enn er, ikke er fra Herren, vil det være bortkastet. Resultatet vil heller ikke være noe å skrive hjem om, for det er Herrens planer som bærer frukt og har framgang, ikke mine. 

Det er som det står i Salme 127,1-2: 

«Hvis ikke Herren bygger huset, bygger bygningsmennene forgjeves. Hvis ikke Herren vokter byen, våker vaktmannen forgjeves. Da er det forgjeves at dere står tidlig opp og sitter oppe til det er sent og sliter hardt for å få brød å spise. Det samme gir Han sin elskede mens han sover.» 

Helt til slutt, vil jeg bemerke en ting til i denne historien om David, Natan og Gud som rører hjertet mitt. Nemlig det at mens kong David ønsket å bygge et hus for Gud, så sier Gud at det faktisk er Han som skal bygge et hus for David. (1.Kron. 17,10) 

Altså, mens David i sin kjærlighet ivret etter å gjøre noe for å glede og ære Gud, så var Guds kjærlige hjerte fylt av gode planer for å velsigne og glede Davids liv og slekt…!