Å våge én gang til

Det var en kald vinterdag. Snøen lavet ned som store bomullsdotter og la seg som myke tepper over grantrærne. Jeg var seks år og hadde til min store begeistring fått bli med min onkel Truls til ridesenteret han jobbet på, for å lære å ri. Den lille brune ponnien jeg satt på skrittet ivrig bortover den snødekte veien, mens onkel Truls gikk ved siden av og passet på. 

Alt gikk strålende, helt til den lille ponnien brått ble vettskremt, Gud vet for hva. Den reagerte med å ta noen kraftige bukkesprang og sendte meg i en saltomortale gjennom lufta og rett i en snøfonn. 

Jeg husker fremdeles hvordan jeg åpnet øyene og så verden opp ned! Først var jeg i sjokk. Deretter kom frykten. Jeg gråt og bar meg. Og da onkel Truls, med ett, sto ved siden av meg med ponnien og ba meg sette meg opp igjen, trodde jeg det hadde tørnet for ham!

Så han ikke hva som nettopp hadde hendt? 

Joda, han både så og forsto. Likevel var han ikke til å rikke. I stedet for å gi etter for mine ville protester, sa han besluttsomt: 

«Du må ri igjen, Marit. Ellers kommer du til å bli redd for alltid.»

Og med det løftet han meg opp på hesten igjen.  

Jeg var garantert skjelven der jeg satt ufrivillig tilbake på hesteryggen, men denne gangen gikk alt eksemplarisk for seg, og innen vi nådde stallen var både smilet og ridegleden tilbake. 

I ettertid har jeg vært uendelig takknemlig for onkel Truls sin håndtering av situasjonen. Takket være ham ble hester en hobby som til dags dato har gitt meg uvurdelig glede og energi. 

Jeg er neppe alene om å ha oppdaget at livet også kan by på noen kraftige «bukkesprang» til tider. Hendelser som inntreffer og som sender oss med vill fart ut av «salen» og truer med å parkere oss i en «snøfonn».

Det kan være forferdelig smertefullt. Forvirrende. Fortvilende. Skremmende. Og til tider sjokkerende. Og mens man ligger der i «snøfonna» og kjenner på alle de kjipe følelsene og frykten som herjer i brystet, er det så enkelt å si til seg selv: 

«Aldri om jeg skal gjøre det der igjen!» 

Prisen virker hensynsløst høy å betale til at man våger å «sette seg tilbake i salen». 

Men akkurat som onkel Truls gikk ved min side den vinterdagen, går Herren ved vår side og ser tingene annerledes. Ja, en ting jeg har merket meg er at Han har en tendens til å håndtere våre «knall og fall og nederlag» på svært liknende måte som min kjære onkel.

Jesus ser frykten og smerten. Han hører protestene våre. Han forstår. Og trøster. Likevel er det som om Han sier nesten det samme som onkelen min gjorde den gangen:

«Du må «ri» igjen. Ellers kommer du til å bli redd for dette for alltid».»

Noen ganger er prosessen kort. Andre ganger lang. Men uansett hva som har skjedd og hvordan prosessen arter seg, så vet Jesus nøyaktig hvordan Han skal hjelpe oss opp i «salen» igjen.

Og når vi, kanskje med litt skrekkblandet fryd, befinner oss tilbake på hesteryggen, eller hva det var vi trodde vi aldri ville våge igjen, kommer vi til å takke Ham. Fordi Han elsket oss for høyt til å la oss bli liggende i grøftekanten, men insisterte på at vi skulle våge en gang til.

For en rettferdig kan falle sju ganger og reise seg opp igjen…  Ordspråkene 24,16

Gled deg ikke over meg, du min fiende! Når jeg faller, skal jeg reise meg igjen. Når jeg sitter i mørke, skal Herren være mitt lys. Mika 7,8