Fortsett å gå
– Åh, det hadde vært deilig å sitte der ute!
Jeg peker mot de store svabergene som ligger et stykke unna, helt ute i havgapet. Der bølgene kaster seg lekent oppover steinene med et høylytt splasj, før de trekker seg tilbake ut i den opprørte sjøen.
– Yes! La oss gå, svarer mannen min entusiastisk.
Jeg tar teten og svinger inn på en smal sti, som ser ut til å lede nettopp dit.
Til min forundring opphører stien etter bare få meter. I hvert fall virker det sånn. Jeg er en smule usikker på om det er jeg som ser dårlig (?), eller om det faktisk er små knatter og høy vegetasjon som skjuler resten av stien? Eller om den faktisk stopper her? Jeg stanser nølende og ser lengtende mot svabergene. Åh, som jeg vil ut dit…!
– Bare fortsett å gå, oppmuntrer mannen min.
Javel, tenker jeg og tar et par nye skritt selv om jeg ikke ser noen sti. Men jommen! Plutselig dukker stien opp igjen. Den var bare skjult bak noen knatter, små berg og høyt gress. Fornøyd langer jeg ut videre.
Men så skjer det samme igjen. Stien forsvinner og igjen ser det ikke ut som den leder til de etterlengtede svabergene likevel. Men nå har jeg lært. Jeg stoler på at stien er der, selv om jeg ikke ser den i øyeblikket. Og jada, etter nye skritt kommer stien til syne igjen, og slynger seg framover i det ulendte terrenget.
Sånn fortsetter det. Helt til stien har ført oss helt fram til svabergene. Vi er i mål.
Da føler jeg plutselig Gud snakker til meg. At sånn er det ofte ellers i livet også.
Jeg ser kanskje et mål der framme, som disse nydelige svabergene. Kanskje bærer jeg på en drøm. Kanskje har Gud åpenbart noe som hører framtiden til. Jeg ser målet for mitt indre, men veien dit er uklar.
Det vil si, Gud viser meg gjerne et lite stykke av gangen.
«Dette er veien, gå på den», sier Han.
Og så går jeg.
Men brått er det som om veien opphører og sikten er uklar. Usikkerheten kryper inn og jeg undrer:
Er jeg på rett vei?
Er det virkelig her Du vil jeg skal gå, Gud?
Eller stopper det hele her?
Ja, iblant tviler på om jeg vil nå målet, fordi veien virker så uklar og uforutsigbar.
Men så hører jeg Hans kjærlige røst som hvisker til hjertet mitt: «Fortsett å gå, Mitt barn. Du er på rett vei. Stol på Meg.»
I tillit til Ham tar jeg noen nye skritt, uten å se veien klart, og så skjer det lille underet:
Brått er jeg over «knattene» og den høye vegetasjonen som forkludret sikten. Nå åpner landskapet seg foran meg og stien ligger der, klar som dagen. Fremdeles får jeg ikke se hele veien til målet, bare den strekningen Gud tydeligvis synes er tilstrekkelig for meg å se på dette tidspunktet av reisen.
Og omsider – etter det som enten har vært en liten enkel tur, eller en lang og strabasiøs reise, erfarer jeg gang på gang at Han leder meg fram til målet. Akkurat som Han har lovet.
Som den den lille stien gjorde i dag:
Til slutt lå de vakre polerte svabergene foran oss. Vi klatret opp og fant oss et perfekt sted ytterst i sjøkanten. Der slo vi oss ned og ble sittende og nyte synet av havet. Vilt og vakkert rullet det innover mot svaberget hvor vi satt, før det løftet seg og kastet seg mot klippene med all sin kraft så sjøsprøyten sto rett til værs og solen fikk vannet til å glitre som tusenvis av stjerner. Så ga det oss en avkjølende dusj før det rant tilbake i det åpne havet. Selv smilte vi tilfredse, pustet inn den friske sjøluften, og var takknemlige for at vi ikke stanset når veien virket uklar, men fortsatte å gå – helt til målet.
Dine ører skal høre et ord bak deg, som sier: «Dette er veien, gå på den!» hver gang du vender deg til høyre eller venstre side. Jesaja 30,21
Jeg vil rettlede deg og vise deg veien du skal gå. Jeg vil gi deg råd med Mitt øye. Salme 32,8
For vi vandrer ved tro, ikke ved det synlige. 2.Korinterbrev 5,7
