Utstrålinger fra en fremmed venn

Det er så rart. 
Fascinerende og fint. 
Hvordan du kan treffe et nytt menneske, 
som uten anstrengelser finner veien til hjertet ditt. 

De trenger ingen nøkkel.
Ingen kode. 
De spaserer bare rett inn. 

Kanskje er det noe i blikket.
Eller det varme, lekne smilet. 
Kanskje den kloke stillheten de velger, 
heller enn å si noe forhastet.
Eller humoren som treffer blink. 

Kanskje er det kunnskapen som inspirerer. 
Eller tryggheten du føler, 
fordi de er ærlige. 
Og godheten og følsomheten de bærer. 

Det kan være utallige små ting.
Men hva det enn er, kjenner du: 
«Wow, deg liker jeg virkelig!»  

Rundt dette mennesket senker du skuldrene. 
Det blir trygt å være deg. 
Her føler du deg glad og fri. 
Ja, uten å kjenne dem, får du til og med lyst, 
å dele tanker, du ellers holder for deg selv.
For intuitivt vet du; dette menneske forstår.  
Og du titter forundret på dem og tenker: 
«Du føles ikke som en fremmed. Du er jo en venn.»  

Likevel er det merkelig nok sånn. 
At noen slike møter ofte ender like brått som de kom. 
Du ser dem forsvinne, og tenker litt trist:  
«Og vi som så vidt hadde begynt.» 

Kanskje går de av flyet eller bussen.
Forlater selskapet eller kafeen. 
Og du vandrer videre på din egen vei. 

Da oppdager du heldigvis noe fint. 
De har etterlatt et avtrykk. 
Gitt deg en liten del av seg. 
Noe som varmer. Får deg til å smile. 
Tanker som løfter og inspirerer. 
En godhet som smittet, 
en gest som trøstet. 

Og kan hende føler de likedan. 
Ja, kanskje går dere begge hver deres vei,
med en indre visshet som hvisker: 
«I deg har jeg egentlig en sånn venn.»  

Likesom ansikt speiler seg mot ansikt i vannet, slik finner det ene menneske sitt hjerte igjen hos det andre. 

Ordspråkene 27,19.