Ventetid

I noen sesonger av livet skjer det mye. Det er full aktivitet, jeg er sosial og utadvendt, gir meg i kast med nye prosjekter, og er full av ideer, drømmer og inititativ. Det er som om livet veller fram, som friske fossefall fra fjellskrentene på våren. 

Ingen hindringer. 

Alt flyter lett og fritt. 

Men akkurat nå er det stille.

Det er som tidlig på våren i mitt eget liv. Denne tiden der vinter og vår ikke helt ser ut til å vite hvem som skal råde. Der de liksom haler og drar i hver sin retning. 

Vinteren forsøker å beholde sitt overtak, og skjuler fremdeles landskapet under sitt myke hvite teppe, mens våren gjør langsomt sine små framskritt. Ikke veldig merkbart ennå, men smelting har begynt, om så bare i det helt stille. 

Det kan være en frustrerende tid, denne ventetiden. Denne sesongen der vinter og vår ser ut til å ligge i en stille brytekamp. 

Jeg lengter etter sol og varme og lengre lysere dager. Etter å se krokus og hestehov og blåveis titte opp fra jordskorpen, og til endelig å kunne henge bort vinterjakka. 

Men uansett så mye jeg vil, kan jeg ikke tvinge det fram. Jeg er prisgitt Han som er Skaper av det hele og Hans naturlover. Jeg blir pent nødt til å vente. 

Å forholde seg til denne ventetiden når det gjelder årstider er én ting, men å forholde seg til den når den foregår i mitt eget liv, det er straks mye mer vrient. 

For da er det ikke bare blomster og sol og varme jeg venter på. Jeg venter på bønnesvar. Jeg venter på at lengsler og drømmer skal bli virkelighet. Jeg venter på at det Gud har talt om skal skje. 

Jeg synes vinteren har vart vel lenge i år, og vil så inderlig gjerne at våren skal komme. 

Og jeg tenker: 

«Hadde jeg ikke sådd noen frø i høst?» 

«Var det ikke meningen de skulle spire og vokse og bli til liv?» 

«Når skal det egentlig skje?» 

«Hvorfor går dette så langsomt?» 

Noen dager klarer jeg ikke vente lenger. Jeg blir så utålmodig at jeg tar «snøskuffa fatt og måker», i håp om at «blomstene skal spire fram fortere ». 

Jeg gjør altså en rekke små krumspring i håp om at det kanskje vil sette sakene i sving. For kanskje må jeg hjelpe Gud litt? Ja, jeg tenker jo ikke det direkte, men egentlig blir det jo litt sånn. 

Men hver gang ender jeg opp med samme resultat. Utslitt, svett og enda mer frustrert enn før må jeg sette fra meg snøskuffa, sette meg ende ned for å trekke pusten, og gi opp prosjektet. 

Nok en gang må jeg simpelthen innfinne meg at enkelte ting er det bare Gud som kan virke fram. Jeg kan så mine såkorn, men det er Herren som gir vekst. Selv må jeg bare vente til det skjer.

Noen ganger blir jeg bekymret og spør Ham fortvilet: «Du har vel ikke glemt det?» 

Men da aner jeg Hans varme smil og blir minnet på et ord i Bibelen hvor det står: 

Alt har Han gjort vakkert i sin tid. (Forkynneren 3,11)

Eller som den engelske oversettelsen sier: (Enda finere synes jeg) 

«He makes everything beautiful in its time.»

Og med de ordene faller hjertet mitt til ro. Jeg fylles med ny tillit og forstår at så klart har Han ikke glemt verken meg eller såkornene mine, drømmene jeg har delt med Ham, eller det Han selv har lovet. Han vil virke det fram i sin tid og på den måten Han ser best. Og med dette friskt i minne, da kan jeg vente litt til.