Gud, hvordan har Du tenkt å løse dette?

En tidlig morgen sitter jeg i godstolen ved vinduet hjemme og leser om Jesus sitt berømte «brød-under». Det starter slik: 

Etter at apostlene var kommet tilbake, fortalte de Ham alt de hadde gjort. Da tok Han dem med og reiste avsides for å være alene med dem på et øde sted som tilhørte byen Betsaida. 

Da folkemengden fikk vite det, fulgte de etter Ham. Han tok imot dem og talte til dem om Guds rike, og helbredet dem som trengte helbredelse. 

Da det led mot kveld, kom de tolv og sa til Ham: «Send folkemengden av sted, så de kan gå inn i landsbyene og bygdene her omkring og komme i hus og få seg mat. For her er vi på et øde sted.»        (Lukas 9,10-12)

Her er det som om Gud stopper meg, og jeg får se noe jeg aldri kan huske å ha lagt merke til før: 

Disiplene ser «mat-krisen» kun fra et menneskelig, og dermed veldig begrenset perspektiv. Det er som om de et øyeblikk glemmer hvem de har iblant seg. Du vet, Han som kan gjøre under…! 

Alt de ser er en folkemengde på 5000 menn (inkludert kvinner og barn skal det visstnok ha vært rundt 20 000 mennesker!), at solen er på hell, folket er sultne, og at det eneste de har å by dem på er fem brød og to fisker. 

I det naturlige går åpenbart regnestykket ikke opp, og eneste løsning er å sende folket til bygdene for å skaffe seg mat.

Og det som blir litt morsomt er at selv om Jesus er der sammen med dem, faller det dem tydeligvis ikke inn å be Han om hjelp. Tydeligvis tror de ikke det finnes en annen løsning på problemet, så de ber faktisk Jesus om å føye seg etter planen deres:

«Send folkemengden av sted…» 

Men Jesus snur det hele trill rundt:

«Dere skal gi dem noe å spise.» 

Jeg innbiller meg at ordene Hans får dem til å sperre opp øynene. At de ser på Ham med forvirring og undring i blikket. En av dem forsøker seg på en aldri så liten protest: 

«Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker, hvis vi da ikke går og kjøper mat til alle disse menneskene.» 

Kanskje smiler Jesus hemmelighetsfullt, jeg vet ikke. I hvert fall holder Han dem i spenning enda litt til, for Han sier ikke hva Han vil gjøre. Bare dette:

«Få dem til å sette seg ned i grupper på 50.» 

Jeg tror neppe disiplene føler seg det spor klokere, men de gjør som Han sier. Og når folket omsider har satt seg i grupper utover gressletta, og sikkert lurer veldig på hva som skal skje, inntreffer altså underet ingen hadde forventet: 

Da tok Han de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen, velsignet dem og brøt dem og ga bitene til disiplene, for at de skulle dele ut til folkemengden. 

Så fikk alle spise og bli mette, og tolv kurver med stykker som var til overs, ble samlet inn etterpå.  (Vers 16-17)

Wow! På mirakuløst vis mangfoldiggjør Jesus den lille maten de har, og gir dem mer mat enn de klarer å spise!

Jeg synes fortellingen gir et nydelig bilde på forskjellen mellom menneskelige og guddommelige løsninger. 

Disiplene ville sende folket bort for å skaffe seg maten selv (noe som kanskje forresten ville blitt en strabasiøs reise, med tanke på at de var så sultne, det var kveld, og de hadde barn med seg). Mens Jesus lar folket hvile seg hos Ham, og metter dem med et under.

For meg høres disiplenes løsning ut som strev i egen kraft, mens Jesus sin løsning var Hans nåde. 

Hendelsen blir en nydelig demonstrasjon på det Jesus lærte folket i Bergprekenen (Matteus 6,25-34) da Han sa at de ikke skulle bekymre seg for hva de skulle spise, drikke og kle seg med, fordi deres Far i Himmelen visste hva de trengte. At de bare skulle søke først Guds rike og Hans rettferdighet, så ville de få alt det andre i tillegg. 

Her, samlet om Jesus, søkte folkemengden Guds rike og erfarte at deres bekymring for mat var unødvendig. Hos Jesus fikk de maten de trengte. Gratis, av bare nåde.

Teksten oppmuntrer meg. Både fordi jeg er i godt selskap hver gang det er jeg som kun evner å se situasjoner fra et menneskelig ståsted, tar saken i egne hender og glemmer å be Jesus om hjelp. 

(Særlig når situasjonen er tilspisset, omstendighetene «skriker» til meg, og jeg føler meg presset til å handle! Da er dette ekstra fort gjort syns jeg!) 

Men også fordi jeg her og nå blir minnet på at Jesus har løsninger som ligger langt utenfor min fatteevne. At Han heldigvis ikke er begrenset, selv om jeg synes saken ser håpløs ut i det naturlige. Jeg har alltid en stående invitasjon til å legge sakene over i Hans mektige hender og be Han om å løse dem. 

Så kan det hende Han ber meg gjøre noe. Kanskje ikke akkurat samle en folkemengde på 20 000 mennesker i grupper, men andre ting. Små oppgaver som er helt overkommelig for meg. Eller jeg blir bedt om å «sette meg ned og vente»? Kanskje forstår jeg ikke hensikten med det Han ber meg om, men hvis jeg stoler på Ham, vil jeg få se at Han løser situasjonen på best måte – som godt kan innebære et under!