Når livet begynner å ta form

Det begynner å ta form. 
Forsiktig, men likevel. 
Det er i ferd med å utfolde seg. 
Dette livet jeg drømte om, 
som jeg bar på inni meg. 

Dette livet som jeg i årevis så glimt av, 
som jeg tidvis lengtet etter 
Som jeg en sjelden gang, 
når jeg klarte å roe såpass ned, 
greide å komme i kontakt med. 
Drømmen som alltid lå der. 

Men så lenge ble den overhørt og overkjørt.
Så mye annet tok tiden, plassen, fokuset, energien. 

Men nå. 

Nå er mye ryddet til side.
Som når du luker ugress rundt en spirende blomst. 
Eller kanskje til og med må plante den et helt nytt sted 
Så den endelig får sollys, plass og stell. 
Så den kan vokse slik den var ment. 

Nå spirer også alt dette: 
Kreativitet, inspirasjon, skaperglede, og en helt ny frihet.
Ja, jeg begynner å få fred. 

For nå begynner det hele å harmonere.
Dette livet Gud la ned. 
Det vokser fram og tar plass, og blir synlig også her ute. 
Innsiden og utsiden begynner endelig å finne tonen. 

Jeg må trekke et lettelsens pust, 
for jammen har det vært en vei.
Ja, jeg orker egentlig ikke dvele ved det, 
for det som har vært har vært. 

Men wow, så takknemlig jeg er. 
For at Han, tross alle stormer, holdt meg fast. 
Og gjennom ilden smidde fram dette.
Skapte liv fra det som engang liknet aske. 

Jeg blir rørt og må takke Ham stille:
«Wow, Herre, tenk at Du gjorde alt dette.»