Herregården som trengte vedlikehold

Den gamle engelske herregården, hvor mannen min og jeg skal tilbringe en natt, ligger med ett foran oss, i enden av en lang krokete vei. 

Jeg legger merke til det med en gang. 

Den staselige herregården må ha vært et syn uten sidestykke i sin storhetstid. Men nå ligger den der, fremdeles vakker, men med noe pjuskete og vemodig over seg. 

Det enorme parkanlegget rundt er ikke klippet. Gress og ugress vokser vilt og uhemmet. Hekkene har åpenbart ikke sett snurten av en hekksaks på lange tider, og har mistet all antydning til fasong. Blomsterbedene er gjengrodd. Inngangspartiet til huset er skittent. Malingen på de hvite søylene er skallet av. Og den nydelige brede tredøren roper sårt etter sjenerøse strøk med frisk olje.

Inne i foajeen blir vi møtt av slitte, ripete tregulv, og persiske tepper så falmet og tynnslitte at de er frynsete i kantene. 

Ja, overalt hvor jeg flytter blikket, er det som om den gamle herregården roper lengselsfullt etter en gartners og snekkers omsorg, stell og kjærlighet. 

Mens vi rusler opp på rommet vårt med bagasjen, slår det meg: «Er det ikke akkurat dette som iblant kan skje i vårt eget liv også?»

Potensialet kan ligge der. 

Ressursene er til stede.

Forholdene kan ligge godt til rette.

For liv, vekst, skjønnhet og glede. 

Men uten vedlikehold, uten den kjærlighet, stell og omsorg som det enkelte området av livet vårt trenger, vil det begynne å forfalle. 

Som denne flotte engelske herregården. 

Og jeg må spørre meg selv: Finnes det områder i mitt liv som roper stille, men likevel desperat, etter «vedlikehold»? 

Mer enn ett område dukker opp i tankene mine. Jeg har ikke tenkt over det før, men nå innser jeg at jeg faktisk har forsømt det. Jeg har rett og slett vært for opptatt av andre ting til å gi det oppmerksomhet og pleie. Det har gått i glemmeboken. Og nå lider det. Det roper etter «frisk olje». 

Mens jeg sitter her på sengekanten, i dette egentlig elegante rommet, men som nå ikke akkurat imponerer med sine flekkete gardiner, møkkete vegg-til-vegg teppe, og en lysekrone av plast i stedet for krystaller, fylles jeg uventet av takknemlighet til Gud. Takknemlighet over at vi havnet akkurat på dette hotellet – selv om det åpenbart var en skuffelse i første omgang. (For det ser jo slett ikke ut som på bildene i annonsen!) 

For nettopp her blir jeg faktisk motivert. 

Til å invitere tidenes beste «gartner» og «snekker» – Herren selv – inn i disse ustelte og forsømte områdene av mitt eget liv. Be Ham om å sette det i stand igjen. Be Ham vise meg hva jeg selv trenger å gjøre for at en forandring skal skje. Ja, legge det hele i Mesterens hånd og la Han gjøre verket. 

Sånn at dette området, som i en periode – eller kanskje bestandig – har blitt oversett og forsømt – endelig kan begynne å spire, vokse, og bli det Han har tenkt. 

Før vi kjører ut fra herregården morgenen etter blir jeg stående å betrakte det en stund. Nå med et smil om munnen. For nå ser jeg ikke lenger bare hvor forfallent det er. Jeg ser for meg hvor vakkert det kan bli, når bare den rette personen får slippe til og gjøre sitt verk. Når den gartneren og snekkeren som har både kjærlighet, ressurser, tid og kunnskap til å renovere det får slippe seg løs – så vil stedet på ny bli fylt av liv og skjønnhet, og bli til glede for alle som besøker det. 

Og med det i tankene, snur jeg meg og tar farvel.