Dine ord stilner stormen

Jeg vet ikke hva som hendte. 
Jeg vandret bare langs veien. 
Nøt å endelig kjenne hvilen i stegene.
Takknemlig for at energi, glede og kreativitet 
begynte å vende tilbake, 
etter en lang tid i dvale.

Da en uventet vind, 
ja en storm, feide inn 
Med sin hissige kraft slo den meg nesten over ende. 
Rev og slet i kropp og sinn. 
Som om den forsøkte å stjele freden, gleden og hvilen min.
Slå meg ut av kurs og feie meg inn i et villniss. 

Jeg ropte til Deg,
som en gang stilnet stormen med et ord.
At Du også ville stilne min.

Og sannelig. 
Mens jeg leste i Bibelen, begynte Du å tale
ord som gradvis fikk stormen min til å legge seg stille.

Inn kom Din fred.
Strømmende som en frisk og stille elv.
Fylte mitt indre
Drev bort de urolige tankene,
som skyene seiler forbi på himmelen, 
og oppløses som til ingenting. 

Og nå.
Nå står jeg her. 
Litt fortumlet og sliten. 
Men også lettet og takknemlig.
For Du holder meg fast.
Svikter ikke, men viser Deg trofast. 
Jeg forundres og takker stille,
for at Dine Ord fremdeles stiller stormen