Ro og vennlighet midt i kaos

Det er kaos i hotellets restaurant denne morgenen. Det kan nemlig virke som om alle hotellets gjester bestemte seg for å spise frokost samtidig, så spisesalen er fullsatt og rimelig hektisk for å si det forsiktig. Kelnere og servitører haster frem og tilbake mellom bordene og kjøkkenet med mat og bestillinger, og fyller opp matbordene så best de kan. Men de strekker rett og slett ikke til. Det delikate matbordet, som tidligere morgener har bugnet med all slags smakfull mat, ser nå ganske stusselig ut. Diverse matvarer mangler, det finnes ingen dype skåler eller skjeer, og flere av gjestene står nå og venter rundt bordet og mumler seg imellom at hotellet kanskje har for få på jobb i dag. Andre gjester er ikke fullt så tålmodige og øser ut sin klage til servitørene. Noen forsøker ikke en gang å si fra på en høflig måte. 

Det er da jeg legger merke til det. 

Der et par av servitørene ser ut til å få lettere panikk, og en av dem har fullstendig mistet smilet og ser både molefonken og nedslått ut, utmerker den ene kelneren seg. Mens gjesten som står foran ham åpenbart påpeker det han allerede er fullt klar over – kaoset og manglene rundt frokosten denne morgenen – tar han seg tid til å lytte oppmerksomt og tålmodig. Han ser vedkommende vennlig inn i øynene, nikker forståelsesfullt og beklager høflig. Så snur han på helen, forsvinner ut på kjøkkenet, og kommer tilbake med det gjesten tydeligvis har etterspurt. Deretter fortsetter han serveringen mellom bordene. 

Fortsatt like høflig. 

Rolig.

Vennlig.

Ser gjestene han serverer inn i øynene. 

Viser nye frokostgjester inn i lokalet, gir dem menyer og viser dem hvor de finner den maten de måtte ønske seg denne morgenen. 

Smiler.

Som om alt er i skjønneste orden rundt ham, selv om det slett ikke er det. Noe i denne mannens hjerte gjør at han simpelthen nekter å la kaos, klager, og ufin tiltale få ham til å slutte å behandle gjestene sine med respekt, høflighet og vennlighet. 

Jeg må lene meg tilbake i stolen et øyeblikk og betrakte ham en stund. For dette er faktisk ganske fascinerende. Ja, det er som om Herren selv nikker mot ham med et varmt smil og hvisker meg i øret: «Se på ham». Og jeg nikker anerkjennende.

For zoomer vi litt ut av denne frokostsalen på et hotell i Ashford, England, og ser på livet vårt som helhet – hvor lett er det ikke i livet å få panikk når omstendighetene er kaotiske? 

Eller bli nedfor og motløs når noen klager på deg? 

Eller svare mennesker med sinne og uhøflighet når de behandler deg dårlig? 

Ja, kanskje til og med kaste inn håndkleet og gi opp når motgangen blir for krevende? 

Men her har vi altså en mann som modellerer en annen og langt mer beundringsverdig vei. 

Kanskje hadde han gode forbilder i foreldrene sine. Kanskje oppdro de han slik. Kanskje har motgang gjennom livet lært ham at det hjelper absolutt ingen ting å møte det med negativitet, men med tjenersinn, vennlighet og respekt? Kanskje har han hatt en suveren sjef som har lært ham opp? Eller kanskje Gud rett og slett har skapt han med en av disse myke gode personlighetene, som vi andre og mer temperamentsfulle bare kan se langt etter? Gud vet. 

Uansett har denne mannen forkynt en fantastisk tale til meg denne morgenen, en varm julidag i England, uten å si meg et eneste ord. 

Jeg kan lære å bevare roen midt i kaoset. 

Jeg kan lære å lytte og søke å forstå mennesker som er uenige med meg. 

Jeg kan lære å tjene mennesker med vennlighet, høflighet og respekt til tross for at de klager og behandler meg urettferdig. 

Jeg kan rett og slett la dette bli en bønn framover. La Herren forme meg, slipe av de spisse kantene, gi meg mer av sin kjærlighet, vennlighet og fred.  

Jeg tar en slurk av den gode engelske kaffen, og må bare observerer ham en liten stund til. 

For denne mannens forkynnelse inspirerer meg. 

Foto: Unsplash