Det hvite lerretet

Iblant er det som om livet ditt brer seg ut som et stort hvitt lerret. Som om høstregnet har vasket bort alle fargene som en gang dekorerte det, og de gamle fargene bare ligger som små dammer rundt føttene dine. 

Kanskje gråter du en skvett over at det gamle er forbi. Kanskje puster du lettet ut. En liten stund føler du kanskje et enormt tomrom og en gagende følelse av «hva skal jeg ta meg til nå?» 

Men så er det som om Gud legger penselen varsomt i hånden din, nikker mot det tomme lerretet, og hvisker: 

«Nå, Mitt barn, nå kan du begynne å male på nytt.»

Og du titter forundret opp på Ham og svarer: «Hva? Men jeg aner jo ikke hva jeg skal male! Og du vet hvordan det gikk sist jeg forsøkte!» 

Men Han bare smiler tilbake og noe i øynene Hans forteller deg at du kanskje, tross alle de vanskelige følelsene som har preget deg en stund, likevel står på trappene til noe nytt og vakkert. 

Hvis du bare kan finne fram til de «gode fargene». 

En stund blir du stående og betrakte det hvite lerretet foran deg. 

Hva vil du fylle det med? 
Hvilket liv vil du leve? 
Hvilke farger skal få dekorere hverdagene dine framover? 
Først føler du deg like blank som lerretet, men så – langsomt – går det opp for deg: 

Du vet jo hva du har i hjertet. 
Du kjenner jo dine drømmer. 
Selv om du sliter med selvtilliten knyttet til dem. 
Og du husker jo hva din Himmelske Far har sagt til deg, når du bare tenker etter. 

Og du forstår plutselig hvorfor Han lot regnet vaske vekk alle fargene som en gang prydet lerretet: 

Nemlig for å gi deg muligheten til å male det du innerst inne alltid har drømt om. 
Fordi så mye i den forrige sesongen av livet ditt, hindret deg i å gi plass til det Han talte til deg om. 
Fordi så mange ganger tidligere turte du ikke følge dette du innerst inne gikk og bar på. 
I din usikkerhet lot du derfor andre mennesker få male på ditt eget lerret. 
De virket jo så mye sikrere enn deg. 
Som om de visste så mye bedre enn deg, hva som var best for deg. 
Så du ga dem penselen din og lot dem fylle ditt eget lerret med farger og linjer som egentlig ikke var dine, men som de syntes passet perfekt for deg. 
Og du ble stående på sidelinjen og slapp ikke ordentlig til. 
Ble i stedet stående passiv og se på at andre malte sine ønsker i ditt eget liv. 

Men nå har Herren gitt deg en ny mulighet.

Gleden begynner å boble på innsiden og du kan ikke la være å smile. Ivrig fører du penselen bort til de utallige fargene, dypper den, og begynner å male det du bærer inni deg. 

Strøk for strøk. 
Farge for farge. 
Først de sterke, klare. 
De som forteller tydelig det Han har lagt deg på hjertet.  
Du kan ikke se hele bildet ennå, men du ser skissen og den vil du male. 

Så får detaljene, de myke nyansene, og sannsynligvis både noen mørke linjer, så vel som gledes spredende fargeklatter, fylles inn mens du går. 

Underveis vil du fortsette å lytte til gode råd. La deg veiledes av sannheten og kjærligheten. Men aldri mer vil du legge penselen i noen andres hånd. For akkurat denne penselen, dette hvite lerretet og dette livet har Herren gitt deg. De andre har fått sitt eget lerret å fylle. 

«Husk ikke på de første ting, tenk ikke på det som var før. Se, Jeg gjør noe nytt, nå skal det spire fram. Merker dere det ikke?» Jesaja 43,18-19