Sett deg ved Kilden

Jeg slapp bagene ned på gulvet i gangen, nærmest løp inn i stuen, og kastet meg hodestups i sofaen. Der ble jeg liggende et par minutter med nesa nedi puta. Tårene presset på og kroppen skrek desperat etter hvile. 

Det som skulle ha vært en deilig innenlandsreise med påfyll og glede, hadde blitt så slitsomt og tappende at jeg tenkte fortvilet: «Hvordan skal jeg klare å hente meg inn?»

Jeg grep Bibelen min, som lå på stuebordet, og slo ganske vilkårlig, (eller kanskje mer «gudfeldig»?) opp i Johannesevangeliet 4.

Som regel når jeg leser denne historien, er jeg mest opptatt av dette fascinerende og rørende møtet mellom Jesus og den samaritanske kvinnen, og om hvordan Han forvandler livet hennes. 

Men nå var det som om Den Hellige Ånd stoppet meg ved det sjette verset og talte rent og klart til hjertet mitt. 

«Jesus var sliten etter vandringen og satte seg ned ved kilden.» 

Ordene traff meg som en frisk dusj av oppmuntring og håp. Og svaret på mine bekymringer lå med ett klart som dagen. 

Jesus ble altså også sliten av vandringen iblant (en stor trøst i seg selv!). Og hva gjorde Han? Han satte seg for å hvile. Ikke hvor som helst, men ved kilden (brønnen). Der Han kunne drikke vann, bli forfrisket, og hente ny styrke til å fortsette vandringen.

Det samme trengte jo jeg. Rett og slett sette meg ned ved kilden. Altså, den virkelige kilden: Jesus selv! 

Og «drikke» av det «vannet» Han har å gi.

Hans Ord.

Hans Hellige Ånd.

Hans liv. 

La Han forfriske meg og fornye min styrke. 

Så også jeg kunne fortsette min vandring, med ny kraft og pågangsmot. 

Jeg måtte smile. Fordi Jesus sin «oppskrift» alltid er så god, så enkel. Og likevel bringer så rik frukt. Ingen kompliserte metoder. Ikke noe strev. Ingenting jeg måtte prestere eller være flink til. 

Bare dette enkle. 

Sette meg ned hos Jesus. 

Foto: pexels.com