Våge å gå en ny vei

Det var en nydelig vinterdag. Himmelen var blå, gradestokken viste ti kalde, og verden lå innhyllet i hvite myke snødyner som glitret i sollyset. Jeg og Felini (hesten jeg har på fôr) var på tur, og fordi skogsveien vi pleier å gå ikke var brøytet, tok jeg en annen vei.

Saken var bare den at jeg aldri rir Felini akkurat der, så dette syntes hun var en særdeles dårlig idé. Hun begynte straks å protestere. Først nektet hun å gå. Så prøvde hun å snu. Og da hun innså at det ikke nyttet, gikk hun motvillig inn på veien, men nølte for hvert skritt, mens hun tittet seg engstelig omkring.

Det gjorde ikke akkurat saken bedre at vi stadig traff på ivrige skigåere, som lykkelig suste av sted i de nypreparerte løypene, som strakte seg over jordene ved siden av veien. Felini gjorde store øyne, prustet høylytt, og på et tidspunkt fór hun sammen i ren forskrekkelse.

Selv kunne jeg ikke la være å le, og mens jeg satt der og lo, var det plutselig som om Gud sa, med et glimt i øyet: «Ja, sånn kan du også reagere når det er noe du ikke vil eller tør…» 

Jeg måtte smile, for selvfølgelig hadde Han rett.

Det er jo ingen sak å si ja til Herrens vei når det er noe jeg selv også vil. Verre er det når retningen og veien Han kaller til ligger langt utenfor min egen komfortsone. Når jeg kjenner usikkerheten og frykten kommer krypende, og jeg innser at «hjelp, går jeg ut i det der, så kommer jeg til å miste kontrollen og da vet jeg sannelig ikke hvor det bærer…!» 

Da har jeg en tendens til å gjøre akkurat som Felini denne vinterdagen: Jeg begynner med krumspring!

Som den gangen jeg ble invitert på en reise jeg, av flere grunner, slett ikke hadde lyst til. Først nektet jeg. Så prøvde jeg å komme med unnskyldninger. Jeg klaget og syntes synd på meg selv. Dessuten var jeg ikke overbevist om at det virkelig var Gud som ville dette. 

Da minnet Den Hellige Ånd meg på ordene i Filipperbrevet 2,13: 

«For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.» 

Jeg følte Han oppmuntret meg til å gjøre det til min bønn, så jeg ba:«Herre, hvis Du vil jeg skal reise, så ber jeg at Du virker i meg til å ville og gjøre det.» 

Og gjett om Han gjorde! De neste dagene begynte noe å mykne i hjertet mitt. Motstanden smeltet bort, klagene mine stilnet, og til min store overraskelse, kjente jeg plutselig en dag en oppriktig glede og vilje til å dra! Utrolig! Og turen, den ble fantastisk! Åh, så glad jeg var for at Han ikke hadde latt meg «slippe unna»! 

Når det gjaldt Felini den vakre vinterdagen, tror jeg neppe hun hadde andre bønner enn: «Please, la oss snu!» Men lydig som hun er (!), føyde hun seg til slutt. Og da vi til og med oppdaget enda en ny vei, som svingte inn i skogen, som hun er så glad i, langet hun ut med trygge skritt og strålte av glede og tilfredshet. 

Og da vi skrittet tilbake til stallen, tror jeg vi var skjønt enige om at nye veier virkelig er verdt det, når vi bare får hjelp til å komme oss over våre egne motforestillinger, frykt og krumspring. 

«Kongens hjerte er som vannbekker i Herrens hånd. Han bøyer det dit Han vil.» Ordspråkene 21,1

«For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter Hans gode vilje.» Filipperbrevet 2,13