Jesus kaller oss først til relasjon

Jeg hadde stått opp tidlig. Listet meg inn i stuen, for ikke å vekke mannen min, og slått meg ned i lenestolen ved vinduet. Med en kopp kaffe mellom hendene, stirret jeg ut på sommerregnet som øste ned og mettet vår tørstende hage.

Da jeg, etter en stund, følte meg litt mer våken, begynte jeg å lese i Bibelen, i Matteus kapittel 10. Allerede ved første vers, begynte Herren å tale til hjertet mitt:

Etter at Han hadde kalt de tolv disiplene til Seg, ga Han dem makt over urene ånder, til å drive dem ut og til å helbrede alle slags sykdommer og alle salgs skrøpeligheter.      

Det var de første ordene jeg merket at Jesus stanset meg ved, nemlig disse:

Etter at Han hadde kalt de tolv disiplene til Seg,

Med trykk på det siste ordet: …til Seg.

Jeg kunne ikke huske å ha lagt merke til dette før. 

Kanskje fordi resten av verset, om tjeneste og kraftige gjerninger, byr på så «sterk kost» at det rimelig fort griper min oppmerksomhet?

Uansett. Her i stillheten, denne regnfulle morgenen, ville Jesus tydeligvis minne meg på denne enkle, grunnleggende sannheten: 

Før Han kalte disiplene sine til tjeneste og gjerninger, kalte Han dem simpelthen til Seg.

Til relasjon. 
Nærhet. 
Vennskap. 
Fortrolighet. 
Til å kjenne Ham.

Noe som kanskje også betyr at Jesus verdsetter dette aller mest, at vi simpelthen er sammen med Ham? 

Men så slo det meg at like lett som tjenesten og gjerningene grep oppmerksomheten min da jeg leste, kan det samme skje i hverdagen. 

Kall og tjeneste og alt man skal gjøre kan iblant ta så mye oppmerksomhet (og tid!), at det første kallet – til simpelthen å være sammen med Jesus – iblant kan overses.

Og kanskje fungerer det en stund, men så begynner ting å «lugge».

Vi blir slitne. Oppgavene føles kanskje plutselig overveldende. Byrdene blir tunge. Kreativiteten glimrer med sitt fravær. Vi frustreres fortere over både gjøremål og mennesker. Og hvor ble egentlig av begeistringen? 

Jeg vet ikke med deg, men selv kjenner jeg lettelse og takknemlighet, at jeg kan senke skuldrene og puste ut, ved å bli minnet på denne enkle sannheten. At før alt annet, så kaller Jesus meg til Seg. 

Alt annet er tydeligvis sekundært.