Blogg

Her om dagen skulle jeg på trening. Det vil si, det var i hvert fall planen. Men da kvelden kom og klokka nærmet seg, kjente jeg sterkt på den berømte dørstokkmila. Kroppen kjentes tung, motivasjonen glimret med sitt fravær, og sofaen, den knitrende peisen og en god serie på tv virket som et svært forlokkende alternativ. Og jeg kunne jo bare melde meg av den spinningtimen, ikke sant!? 

Men – så vet jeg jo hvor glad jeg blir etter trening, så jeg trosset dørstokken og dro likevel. 

Da jeg entret spinningsalen ti minutter senere, fremdeles usikker på hvordan jeg skulle orke å gjennomføre, var rommet allerede fullt av folk. Noen holdt på å stille inn syklene sine. Andre tråkket i vei i full konsentrasjon, over gjennomsnittet engasjert. Mens andre igjen småpratet muntert med sidemannen mens de tråkket av sted. 

Selv fant jeg meg en ledig sykkel, svingte meg opp, og vips – så kom den høyst velkomne overraskelsen:

Motivasjonen.
Pågangsmotet.
Gleden
Energien.

Glemt var peiskosen, sofaen og tv-serien. Alt jeg ville nå var å legge ut på denne sykkelturen sammen med denne motiverte og muntre gjengen. Og nå – sammen med dem – virket det nesten litt komisk at jeg, noen minutter før, hadde tvilt på at jeg kunne gjennomføre. Hva hadde jeg tenkt på? Dette var jo bare gøy! Og så klart skulle jeg i mål sammen med de andre! Hello! 

Og selv om instruktøren riktignok ledet oss gjennom noen krevende passasjer og vi svettet og pustet og kjente melkesyre i beina, syklet vi alle som én i mål en time senere – svette og glade.

Vi hadde klart det – sammen! 

Mens jeg ruslet ut fra treningssenteret den mandagskvelden, tenkte jeg på at iblant kan det faktisk være så enkelt.

Når livet butter i mot (på et eller annet område.) 
Når det skorter på motivasjon. 
Når vi fristes til å trekke oss tilbake, «melde oss ut» eller finne en lettere vei.  
Når vi tviler på at vi skal komme i mål.

Så kan det i blant være dette enkle, men likevel kraftfulle prinsippet, vi trenger å benytte oss av for å «få hjulene i gang» og nå målet: 

Fellesskap! 

For der i fellesskapet med andre som deler samme interesse, lidenskap, hjertesak, kall, drøm og mål – skjer oftest noe liknende som i spinningsalen den kvelden:

Vi finner motet vårt. 
Ny styrke. 
Håp. 
Tro. 
Glede, motivasjon og nytt giv. 

Og før vi vet ordet av det er blikket vårt tilbake på målet og vi innser at joda, sammen med denne fine gjengen her skal dette gå helt fint – selv om det nok også blir noen intense motbakker, svette og melkesyre på veien dit.

Hvor er du?
Det har blitt så vanskelig å finne deg.
Som om du gjemmer deg.
Bak masker og murer.
Bare glimtvis titter du fram.
Viser ditt sanne jeg.

Så trekker du deg.
Forsvinner.
Masken er på.
Muren er reist opp.
Og jeg blir sittende og føle,
at du er milevis borte.

Vet du det,
at du er savnet?
Av meg og mange andre.
Av oss som kjenner deg godt.
Vil vil så gjerne du skal komme fram,
Fra skjulestedet ditt.

Jeg vet at livet ble vanskelig en stund.
At så mye gikk tapt.

Og jeg lurer på,
Var det skammen som flyttet inn?

Jeg vil så gjerne fortelle deg.
Du trenger ikke bli der.
Vi har jo alle gjort feil.
Dine feil er ikke verre enn mine.

Og har du forresten hørt,
at skammen har en fiende?
Den kan visst ikke tåle,
At du forteller om det den
Febrilsk vil skjule.
Da skjer det visst noe.
Den mister makten.
Du kan faktisk bli fri.

Det er ikke sikkert du er klar.
Foreløpig gjemmer du deg der.

Det er ok.
Men jeg vil du skal vite.
At vi som er glad i deg venter.
Håper og ber.
At plutselig en dag.
Så finner du motet ditt.
Tar sats og hopper.
Setter ord på alt sammen.
Så masker og murer faller.
Og du selv kan trå ut i livet.
Sånn som du virkelig er.

Jeg hadde stått opp tidlig. Listet meg inn i stuen, for ikke å vekke mannen min, og slått meg ned i lenestolen ved vinduet. Med en kopp kaffe mellom hendene, stirret jeg ut på sommerregnet som øste ned og mettet vår tørstende hage.

Da jeg, etter en stund, følte meg litt mer våken, begynte jeg å lese i Bibelen, i Matteus kapittel 10. Allerede ved første vers, begynte Herren å tale til hjertet mitt:

Etter at Han hadde kalt de tolv disiplene til Seg, ga Han dem makt over urene ånder, til å drive dem ut og til å helbrede alle slags sykdommer og alle salgs skrøpeligheter.      

Det var de første ordene jeg merket at Jesus stanset meg ved, nemlig disse:

Etter at Han hadde kalt de tolv disiplene til Seg,

Med trykk på det siste ordet: …til Seg.

Jeg kunne ikke huske å ha lagt merke til dette før. 

Kanskje fordi resten av verset, om tjeneste og kraftige gjerninger, byr på så «sterk kost» at det rimelig fort griper min oppmerksomhet?

Uansett. Her i stillheten, denne regnfulle morgenen, ville Jesus tydeligvis minne meg på denne enkle, grunnleggende sannheten: 

Før Han kalte disiplene sine til tjeneste og gjerninger, kalte Han dem simpelthen til Seg.

Til relasjon. 
Nærhet. 
Vennskap. 
Fortrolighet. 
Til å kjenne Ham.

Noe som kanskje også betyr at Jesus verdsetter dette aller mest, at vi simpelthen er sammen med Ham? 

Men så slo det meg at like lett som tjenesten og gjerningene grep oppmerksomheten min da jeg leste, kan det samme skje i hverdagen. 

Kall og tjeneste og alt man skal gjøre kan iblant ta så mye oppmerksomhet (og tid!), at det første kallet – til simpelthen å være sammen med Jesus – iblant kan overses.

Og kanskje fungerer det en stund, men så begynner ting å «lugge».

Vi blir slitne. Oppgavene føles kanskje plutselig overveldende. Byrdene blir tunge. Kreativiteten glimrer med sitt fravær. Vi frustreres fortere over både gjøremål og mennesker. Og hvor ble egentlig av begeistringen? 

Jeg vet ikke med deg, men selv kjenner jeg lettelse og takknemlighet, at jeg kan senke skuldrene og puste ut, ved å bli minnet på denne enkle sannheten. At før alt annet, så kaller Jesus meg til Seg. 

Alt annet er tydeligvis sekundært. 

I en herlig bønnestund med ei god venninne, ga Gud meg plutselig et oppmuntrende bilde. 

Jeg så en person som lå langstrakt på dekket av en seilbåt, ute på havet. Båten lå stille og personen hvilte. Alt vitnet om stillstand og hvile.

Og så, med ett, kom vinden. Den tok tak i seilene, fylte dem med kraft, og begynte å føre seilbåten framover på havet i friskt tempo, mens sjøsprøyten sto opp langs båt-rekkene. 

På ny var båten i bevegelse og på vei mot nye horisonter, men det var ikke personen om bord som fikk det til å skje. Det var vinden. 

For meg ble det en deilig påminnelse om at vi ikke trenger å bekymre oss, ei heller ta sakene i egne hender, når vi opplever dager eller perioder med stillstand. Vi kan simpelthen hvile i Herren og vente i tillit og visshet om at Han kommer til å «blåse ny vind i seilene våre» – det vil si, blåse Sin Ånd, Sitt liv og Sin kraft inn i våre liv og situasjoner, og lede oss videre, når Han ser at tiden er inne. 

Da vil vi være klare til å gå inn i det Han har i vente for oss. Og igjen får vi erfare at Hans tidspunkt og planer for oss er så mye bedre enn det vi selv kunne ha tenkt ut eller bedt om på forhånd.

«Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved Min Ånd», sier Hærskarenes Herre. Sakarja 4,6 

Mannen min og jeg er på ferie i Spania. Vi suser av sted i den lille bilen, på vei til en nabo-by, da vi plutselig får øye på en stor halvferdig vei. Den er bygd høyt over bakken og strekker seg mange hundre meter ut i det western-liknende landskapet vi befinner oss i. Så bråstopper den overraskende ved et lite dalsøkk og blir hengende noen meter i løse lufta, høyt over de mange kaktusene. 

For oss, som ikke vet bedre, kan det lett se ut som om noen tenkte en svett og varm arbeidsdag at «dett var dett», og stakk fra det hele.

(Det ville nemlig ikke vært så utenkelig, for her til lands ser vi mange eksempler på at mennesker forlot byggverkene sine, både hus og store bygninger, før de ble fullført.)

Og HVIS denne veien blir fullført, som jeg tar meg i å håpe på, er det i hvert fall umulig å si hvor den skal gå.  

Men ingeniøren, selve bygningsmannen bak veien, vet jo. Ja, kanskje han og arbeiderne hans, bare har tatt seg en siesta akkurat nå. Sitter i solveggen og nyter en kopp kaffe, mens de gleder seg til å fortsette arbeidet.

Kanskje denne bygningsmannen fryder seg litt ekstra, fordi han vet hvilken nydelig destinasjon nettopp denne veien skal strekke seg til! 

Det lille scenarioet får meg i godt humør. 

For også våre veier kan i blant virke som de stanser. Like brått og uventet som denne.

Vi kan ha vandret lenge på en vei som har opplevdes trygg og jevn og sikten har vært god. Men så kan hendelser inntreffe som gjør at dette området av livet vårt brått likner veldig på denne veien her i «Western-land»!

For eksempel kan viktige relasjoner ta slutt. 
Helseutfordringer kan oppstå. 
Drømmer kan gå i tusen knas. 
Vi kan miste mennesker vi elsker. 
Arbeid og kall kan nå et punkt som likner slutten. 
For sånn kan livet være iblant. 

Og vi står der, fylt av alle slags vanskelige følelser, og forstår ikke hvor veien går videre etter dette.

Den store trøsten da er at vi har en Gud, en «Ingeniør», en «Bygningsmann», som kan lage en vei der det ikke er noen vei. Ja, nettopp der det for oss virker utenkelig og umulig at det kan gå noen vei, der kan Han lage en vei som vil bringe oss gjennom.

Som det står i Jesaja 43,16 og 19: 

«Så sier Herren, Han som gjør vei i havet, og sti gjennom mektige vann.»

«Jeg lager vei i ødemarken, og strømmer i ørkenen.» 

Det eneste vi trenger å gjøre er å vente. Vente på at Han skal gjøre Sitt verk og vite at Han har vårt aller beste i tankene mens Han arbeider.