Dikt

Jeg vet ikke hva som hendte. 
Jeg vandret bare langs veien. 
Nøt å endelig kjenne hvilen i stegene.
Takknemlig for at energi, glede og kreativitet 
begynte å vende tilbake, 
etter en lang tid i dvale.

Da en uventet vind, 
ja en storm, feide inn 
Med sin hissige kraft slo den meg nesten over ende. 
Rev og slet i kropp og sinn. 
Som om den forsøkte å stjele freden, gleden og hvilen min.
Slå meg ut av kurs og feie meg inn i et villniss. 

Jeg ropte til Deg,
som en gang stilnet stormen med et ord.
At Du også ville stilne min.

Og sannelig. 
Mens jeg leste i Bibelen, begynte Du å tale
ord som gradvis fikk stormen min til å legge seg stille.

Inn kom Din fred.
Strømmende som en frisk og stille elv.
Fylte mitt indre
Drev bort de urolige tankene,
som skyene seiler forbi på himmelen, 
og oppløses som til ingenting. 

Og nå.
Nå står jeg her. 
Litt fortumlet og sliten. 
Men også lettet og takknemlig.
For Du holder meg fast.
Svikter ikke, men viser Deg trofast. 
Jeg forundres og takker stille,
for at Dine Ord fremdeles stiller stormen

Det begynner å ta form. 
Forsiktig, men likevel. 
Det er i ferd med å utfolde seg. 
Dette livet jeg drømte om, 
som jeg bar på inni meg. 

Dette livet som jeg i årevis så glimt av, 
som jeg tidvis lengtet etter 
Som jeg en sjelden gang, 
når jeg klarte å roe såpass ned, 
greide å komme i kontakt med. 
Drømmen som alltid lå der. 

Men så lenge ble den overhørt og overkjørt.
Så mye annet tok tiden, plassen, fokuset, energien. 

Men nå. 

Nå er mye ryddet til side.
Som når du luker ugress rundt en spirende blomst. 
Eller kanskje til og med må plante den et helt nytt sted 
Så den endelig får sollys, plass og stell. 
Så den kan vokse slik den var ment. 

Nå spirer også alt dette: 
Kreativitet, inspirasjon, skaperglede, og en helt ny frihet.
Ja, jeg begynner å få fred. 

For nå begynner det hele å harmonere.
Dette livet Gud la ned. 
Det vokser fram og tar plass, og blir synlig også her ute. 
Innsiden og utsiden begynner endelig å finne tonen. 

Jeg må trekke et lettelsens pust, 
for jammen har det vært en vei.
Ja, jeg orker egentlig ikke dvele ved det, 
for det som har vært har vært. 

Men wow, så takknemlig jeg er. 
For at Han, tross alle stormer, holdt meg fast. 
Og gjennom ilden smidde fram dette.
Skapte liv fra det som engang liknet aske. 

Jeg blir rørt og må takke Ham stille:
«Wow, Herre, tenk at Du gjorde alt dette.» 

Det er så rart. 
Fascinerende og fint. 
Hvordan du kan treffe et nytt menneske, 
som uten anstrengelser finner veien til hjertet ditt. 

De trenger ingen nøkkel.
Ingen kode. 
De spaserer bare rett inn. 

Kanskje er det noe i blikket.
Eller det varme, lekne smilet. 
Kanskje den kloke stillheten de velger, 
heller enn å si noe forhastet.
Eller humoren som treffer blink. 

Kanskje er det kunnskapen som inspirerer. 
Eller tryggheten du føler, 
fordi de er ærlige. 
Og godheten og følsomheten de bærer. 

Det kan være utallige små ting.
Men hva det enn er, kjenner du: 
«Wow, deg liker jeg virkelig!»  

Rundt dette mennesket senker du skuldrene. 
Det blir trygt å være deg. 
Her føler du deg glad og fri. 
Ja, uten å kjenne dem, får du til og med lyst, 
å dele tanker, du ellers holder for deg selv.
For intuitivt vet du; dette menneske forstår.  
Og du titter forundret på dem og tenker: 
«Du føles ikke som en fremmed. Du er jo en venn.»  

Likevel er det merkelig nok sånn. 
At noen slike møter ofte ender like brått som de kom. 
Du ser dem forsvinne, og tenker litt trist:  
«Og vi som så vidt hadde begynt.» 

Kanskje går de av flyet eller bussen.
Forlater selskapet eller kafeen. 
Og du vandrer videre på din egen vei. 

Da oppdager du heldigvis noe fint. 
De har etterlatt et avtrykk. 
Gitt deg en liten del av seg. 
Noe som varmer. Får deg til å smile. 
Tanker som løfter og inspirerer. 
En godhet som smittet, 
en gest som trøstet. 

Og kan hende føler de likedan. 
Ja, kanskje går dere begge hver deres vei,
med en indre visshet som hvisker: 
«I deg har jeg egentlig en sånn venn.»  

Likesom ansikt speiler seg mot ansikt i vannet, slik finner det ene menneske sitt hjerte igjen hos det andre. 

Ordspråkene 27,19. 

Det er en ny sesong. 
Jeg kjenner det med hele meg. 
Jeg, som ventet så lenge og 
ikke var sikker på om jeg turte å ta skrittet, 
hoppet plutselig bare over dørstokken og 
løp gjennom døra. 
For den sto åpen. 
Vidåpen.
Fordi Du hadde åpnet den. 

Og nå skjønner jeg ikke hvorfor 
jeg ventet så lenge med å våge.
Her ute er jo bare glede og frihet. 
Fred og skjønnhet. 
Hva var det jeg fryktet? 

Jeg løper framover på stien, 
under skyfri himmel 
hjertet er fylt av glede, 
iver og forventning. 

Hva nøyaktig venter meg her? 
Jeg vet ikke, men det er greit. 
Jeg trenger ikke vite alt.  

Men jeg fornemmer Ditt smil. 
Ser øynene Dine for mitt indre. 
Fulle av glede og kjærlighet
følger De med på meg.  

Og jeg vet, og det er nok,
at Du har gode tanker for meg.
Tanker til fred. 
Ikke til noe vondt. 
Der framme venter framtid og håp. 

Jeg ser deg
Der du står opp tidlig for å forberede deg til dagen
Der du leser i Mitt ord,
for å få mat å gi til de unge sultne

Du gir av deg selv, du låner ditt øre
Du omfavner og trøster
Du tørker bort tårer og sprer glede

Du ser den ene som føler seg ensom og utenfor 
Hun som ikke helt føler at hun passer inn
Han som har det vanskelig hjemme

Jeg legger merke til 
hvordan du trekker dem kjærlig til side 
Snakker vennlig til deres sårbare unge hjerter, 
og lar dem låne skulderen din 

Men nå, Min elskede datter
Vil Jeg gjøre det samme med deg

Kom, Min elskede 
Kom avsides med Meg
Ta Min hånd, så vil Jeg ta deg med
Til et øde sted, så du kan hvile deg litt
Falle til ro, ta imot Min fred

For Jeg ser deg
At du alltid deler ut
Men nå vil Jeg så inderlig få gi til deg
For Jeg er din Hyrde
Din Far
Jeg ser hva du trenger

Her ute på dette øde stedet
Kan du sette deg ned
Lene deg godt tilbake 
og slippe skuldrene ned
Her ute, blant fuglekvitter og varme solstråler, 
skal Jeg sørge for deg
At også du får det du trenger

Simpelthen fordi Jeg elsker deg