I Guds «smeltedigel»

«Skill slagget fra sølvet, så skal det føres til sølvsmeden for å bli til et kar.»

Ordspråkene 25,4

Her om dagen satt jeg og leste i ordspråkene 25. Jeg hadde ikke kommet lenger enn til vers fire før jeg stanset. Det var som om Gud tok sin usynlige highlighter-tusj og strøk over denne setningen så den nærmest lyste mot meg. Ordene vekket min oppmerksomhet og jeg ble nysgjerrig. 

Etter litt nærmere undersøkelse på google, fant jeg ut (hvis jeg forsto det riktig) at å lage sølv innebærer å legge steinen, som inneholder sølvet, i en smeltedigel. Så skrus temperaturen opp, til den er så høy at sølvet smelter. I denne prosessen skilles slagget fra sølvet og flyter til overflaten, så sølvsmeden kan fjerne det. Sølvet ligger da alene tilbake, rent og vakkert. 

Nå kan skaperprosessen starte. Sølvsmeden kan begynne å forme sølvet til det han/hun vil det skal være, for eksempel et smykke, eller et sølvkar, som beskrevet i ordspråkene over. 

Jeg synes dette er et nydelig bilde på hvordan Gud arbeider med oss. 

Noen ganger i livet er det som om han fører oss inn i en smeltedigel og skrur opp temperaturen. Å befinne seg der inne kan føles både varmt, klamt, trangt, mørkt, krevende, ensomt, og fryktelig ubehagelig. Mest av alt får vi lyst å flykte fra det hele: Hoppe ut av den slitsomme situasjonen og løpe så fort vi kan i en helt annen retning. Helst mot en behagelig innsjø der vi kan hoppe uti og nyte et kjølig forfriskende bad.

Men – sannheten er at nettopp her, i Guds varme smeltedigel, skjer det forunderlige ting med oss – hvis vi bare ikke stikker av. Her skiller nemlig Gud slagget fra sølvet i våre liv. 

Den høye temperaturen. Den ubehagelige situasjonen. Prøvelsen. Den smertefulle, mørke sesongen av livet vårt. Nettopp dette bruker Gud til å skille slagget fra sølvet i våre liv. I prøvelsens ildovn slipper slagget tak i sølvet og flyter til overflaten, der det møter dagens lys. 

Kanskje er det vonde sår fra fortiden som dukker opp. 
Eller ansiktet til den personen vi ikke har tilgitt. 
Sorgen vi så lenge har undertrykt. 
Synden vi forsøkte å holde fast på. Vonde minner som har plaget oss. 

Det kan gjøre vondt å se det i øynene. Men, det fine er at Gud aldri lar oss se disse tingene for å fordømme oss. I stedet er det som om han sier til oss med sin myke kjærlige stemme: «Se her, Mitt barn, dette kan du bli fri fra. Dette kan jeg helbrede deg fra. Vil du la Meg?» 

Gir vi vårt samtykke, vil Han gjøre som sølvsmeden: Skille «slagget» i våre liv fra sølvet, og fjerne det, en gang for alle. Gjøre oss fri! 

Vi blir trøstet i sorgen. 
Får nåde til å tilgi. 
Mottar helbredelse for den hendelsen som smertet oss så dypt. 
Vi får anledning til å erkjenne det gale vi har gjort og motta Guds tilgivelse og nåde. 

Og nå som «slagget» er fjernet, kommer sølvet fram i våre liv. Dette rene sølvet som er vakkert, skinnende, rent og dyrebart. Nå kan Herren begynne å forme det til det Han vil det skal være: 

Et rent kar som vil gi Ham ære. 

Foto: Unsplash.com