Da jeg møtte Jesus

– Marit, vil du bli frelst? 

Jeg stirret på venninnen min, Vibeke, som satt i sofaen overfor meg.

Det var høsten 2005. Jeg var 28 år, bodde i Oslo, og det var ingen hemmelighet at jeg befant meg på et alvorlig bunnpunkt i livet. Jeg hadde søkt innenfor new age i nesten 10 år, reist mye i ulike land, erfart mange brutte kjærlighetsforhold, og endte til slutt opp full av angst og frykt og en sterk følelse av meningsløshet og håpløshet. Jeg hadde gått til utallige «healere» og i vanlig terapi, uten at det hjalp. For å døyve den indre smerten, hadde jeg brukt sommeren på alkohol og fest. 

– Jo, takk for tilbudet, men fra hva da? svarte jeg venninnen min.  

Jeg hadde ikke før sagt ordene, før jeg kjente en bølge av varmt nærvær som liksom bredte seg over meg, som et mykt teppe. Med ett ble jeg forventningsfull, og kjente en uforklarlig glede. Jeg kikket på henne igjen og sa: 

– Det høres jo ut som en vinn-vinn-situasjon for meg. Hva må jeg gjøre? 

Vibeke så på meg. De brune øynene var vennlige og varme. 

– Vi skal bare be sammen, og du tar imot Jesus. 

Der var det navnet igjen. Jesus. Jeg forsto intuitivt at dette med Jesus var radikalt annerledes, enn alt jeg hadde drevet med tidligere (yoga, meditasjon, healing, Tarot-kort, astrologi m.m.) 

Tanken på å gi meg over til dette nye, eller til denne Jesus, gjorde meg både oppstemt og litt skremt på samme tid. Jeg lente meg tilbake i sofaen og krysset armene over brystet. 

– Hvilke konsekvenser vil det få for livet mitt da, undret jeg. (Et spørsmål jeg forresten i ettertid synes er hysterisk, for jeg hadde jo aldri tenkt på hvilke konsekvenser alle de andre, mer eller mindre sprø tingene, jeg hadde prøvd og testet ut i løpet av livet ville få!) 

Uansett. Vibeke så på meg og svarte: 

– Marit. Jeg vet ikke hva Gud vil med livet ditt, men én ting vet jeg: Han elsker deg og Han har bare det beste for deg. 

Og med de ordene, tok jeg en bestemmelse. Hva hadde jeg å tape? 

Jeg slet med angst og frykt, og befant meg dessuten midt i det du godt kan kalle en eksistensiell krise. 

Bare dager tidligere hadde jeg ruslet gjennom byen og betraktet menneskene rundt meg. Med ett syntes jeg at alle så så små, redde og hjelpeløse ut. Blikkene jeg møtte var tomme og fryktsomme. Som om ingen hadde forstått det. Meningen med hva vi gjorde her. Det var som om de klamret seg fast i en gyngende og usikker verden. Noen så ut til å ha funnet en slags trygghet i penger, status, og materielle goder. Andre i en kjæreste eller en god venn. Plutselig så jeg liksom hele verden som fallen, og tenkte skrekkslagent:

«Hjelp, vi har feilet som menneskehet. Vi har ikke fått det til. Vi er fanget i elendigheten, men det finnes ingen utvei. Ikke noe håp om bedring.»

Jeg lurte på min plass og hensikt i dette absurde bildet, og tenkte: «Hva gjør jeg her? Hva er meningen med dette?»

Jeg så på Vibeke og bestemte meg for å si ja til denne Jesus.

En ganske søt og komisk ting, er at Vibeke hadde jo bare vært en kristen i et år, og aldri gjort det man kaller å «be med noen til frelse». Jeg tror hun hadde sett på film, at da kneler man ved en seng og ber til Jesus sammen. Så det gjorde vi! Haha! 

Jeg ante ikke hva jeg skulle forvente, Vibeke sa ingenting om det heller, og det var sikkert klokt, fordi opplevelsen kan være så ulik for alle. 

For meg var det som om en usynlig favn, full av kjærlighet, åpnet seg for meg, og tok meg imot. Jeg følte meg fullt ut elsket og velkommen, på en måte jeg aldri hadde følt med noe menneske (selv om jeg bestandig har vært heldig med veldig mange gode mennesker i livet mitt!) Det var som om alt det vonde jeg hadde båret på frem til da – frykt, sorg, depresjon, hjertesorg, bitterhet, følelsen av å være ubetydelig, uverdig og ikke god nok, – forsvant! I stedet ble jeg fylt av en kjærlighet og en dyp fred jeg ikke ante at eksisterte. 

Jeg ble sittende målløs på gulvet uten å få fram et ord. Og jeg husker jeg tenkte: «Nå er jeg kommet hjem. Nå trenger jeg ikke søke lenger.» 

I hele den nesten uken var det som om jeg befant meg i en boble av Guds nærvær. Da jeg våknet på morgenen, slo jeg opp øynene og tenkte: «Er det her ennå?» Og det var det. Like sterkt. 

Og da jeg gikk ut på gata i Oslo dagen etter, var det som om noen hadde tatt et slør bort fra øynene mine, og jeg tenkte: «Åh, nei! Det er jo enda verre enn jeg trodde! Vi er virkelig fortapt uten Gud!» Jeg fikk et inderlig ønske om at andre mennesker også skulle få møte Jesus og hans kjærlighet, slik som jeg nettopp hadde gjort. 

Da helgen kom, gikk jeg ut på kjøkkenet og tenkte at jeg skulle ta meg et glass vin. Da skjedde det enda en merkelig ting. I det jeg grep etter vinflasken, var det som om noen hadde «slått av en bryter inni meg». Det fantes ingenting i meg som ville drikke alkohol mer. Det jeg hadde fått nå var så mye, mye bedre, at jeg trengte det rett og slett ikke! 

Det samme skjedde med røyk og festing. Jeg hadde ikke lyst på det lenger. Også alt jeg hadde drevet med innenfor new age sluttet jeg med. Det jeg hadde fått i Jesus var så mye, mye bedre!

Jeg begynte å snakke med Jesus hver dag, og til min store glede og forundring svarte Han på bønnene mine! Jeg ble så glad! Gud var virkelig og Han lyttet faktisk til lille meg! Ja, Han svarte meg til og med! Jeg var så begeistret og takknemlig. (Det var forresten i denne tiden jeg skrev diktet, «Full på Jesu Ånd») 

Nå er jeg evig takknemlig for at Jesus sendte venninnen min, Vibeke, inn i mitt liv, akkurat på det tidspunktet der livet mitt gjorde så vondt, og at hun fortalte meg om Jesus. 

Han er det største og beste som noen gang har hendt meg!